Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for august, 2010

Ungdomsroman

Sjanger Episk (horror)eventyr

Aschehoug (2010)

Kap 13.

 

– Jeg har en overraskelse til deg, sa onkel Arad noen dager etter fødselsdagen min og episoden med brevet.

      – Hva da? spurte jeg. Vi satt på kjøkkenet og drakk hver vår kopp av Englands nye nasjonaldrikk; søt te fra India. Bakken var hard og det snødde. På takene til husene på den andre siden av veien satt en flokk skjærer og fulgte med på en begravelse. Vi kunne så vidt se presten og de pårørende mellom husene og trærne.

      – Hva vet du om anatomi, Vlad? spurte onkel Arad mens han sippet til teen. Dampen fra den rykende sølvkannen onkel hadde kjøpt noen dager tidligere på markedet i Spittlefields steg opp mot taket mellom oss og duften av tebladene fylte hele huset med en sødme som minnet meg om sommer og store gressenger.

      Jeg satte fra meg koppen og reiste meg opp: – Ifølge Guy har anatomien fire hovedmotiv: For det første er anatomi en demonstrasjon av vår skapers underverk. Det andre er muligheten for å søke etter abnormaliteter i dette skaperverket. Det tredje er kunsten å forutse hva som vil skje med disse, altså stille en prognose, og det fjerde er behandlingen.

      Onkel Arad nikket smilende og gjorde tegn til at jeg skulle sette meg ned igjen.

      – Drikk opp, Vlad. I dag skal vi besøke et anatomiteater og overvære en ekte disseksjon. Han klukklo plutselig. – Jeg måtte betale i dyre dommer og trekke i mange tråder for å få oss inn, så bruk denne muligheten for alt den er verdt. Disse anatomiklassene er sjeldne og svært vanskelige å få innpass i.

      Jeg grep tekoppen med begge nevene og la den inntil brystet til jeg kjente varmen gjennom klærne. Tanken på det vi skulle overvære fikk meg til å grøsse, samtidig som nysgjerrigheten over å få se og forstå alle de plansjer og tegninger av menneskekroppens bestanddeler som onkel Arad hadde gått gjennom sammen med meg, pirret.

      Etter frokost kledde vi på oss og satte kurs mot broen og Southwark, hjertet av byen.

      – Cheselden har skrevet en bok på engelsk om anatomi jeg vil du skal lese, sa onkel Arad mens vi hastet gjennom folkemengdene i Borough High Street mot anatomiteateret. – Men dette første møtet dreier seg om så mye mer, fortsatte han.

– Det kommer en tid der bøker og plansjer ikke lenger er nok, der kirurgen må tre over en terskel til et sted der fascinasjon og vemmelse ofte går hånd i hånd. I samfunnet, utenfor medisinen, ville vi bli sett på som sinnssyke om vi skar opp og undersøkte et dødt medmenneskes bestanddeler. Vi er tvunget til å undertrykke våre naturlige fysiske og emosjonelle instinkter underveis og søke en klinisk uavhengighet som gjør oss i stand til å utføre de plikter vår profesjon har pålagt oss. Bare slik kan vi oppnå en høyere forståelse av vår egen biologi og dens tilstander, så vi er rustet til å stille rett diagnose og iverksette nødvendige tiltak for å helbrede den syke. 

      Vi rundet et gatehjørne og gikk inn Thomas Street mot St. Thomas-sykehuset og anatomiteateret. Den iskalde vinden som strøk mellom bygningene trengte inn gjennom klærne og fikk tennene mine til å klapre.

      Foran hovedinngangen sto en folkemengde som alle forsøkte å presse seg gjennom samme dør samtidig. Onkel Arad tok meg med lenger bort til en sidedør, der en portør kom ut og vinket oss til seg. Onkel gav ham noen mynter og vi ble ført gjennom en lang gang og inn i et dårlig opplyst rom, formet som et amfiteater, som raskt var i ferd med å fylles opp av menn som strømmet inn døren på motsatt side.

      – Studenter, hvisket Arad og dro meg innover sirkelen av seter mot midten av rommet. De innerste sirklene var fylt opp av folk mens radene bak fortsatt var ledige.

      Det var ikke før jeg fikk satt meg ned og portøren begynte å tenne faklene og lysestakene at jeg endelig fikk sett meg rundt. Det var plassert flere dyreskjeletter i rommet; fugler i fri flukt, hunder, katter og til og med større dyr som hjort og et kattedyr.

     Jeg kvapp til og kvalte et skrik da jeg med ett stirret inn i de tomme øyehulene til et skjelett som satt på benken like ved siden av meg og onkel Arad.

      Mennene rundt oss lo høyt og gjorde grimaser til meg, helt til onkel reiste seg og ba om ro. Da han satte seg igjen kikket jeg over skulderen hans og bort på menneskeskjelettet igjen. En plakat var festet mellom de beinete fingrene der det sto skrevet: Memento mori.

      – Hva betyr det? spurte jeg og dro i jakkeermet til onkel Arads frakk.

      – Husk, du skal dø.

      Jeg grøsset og stirret på et annet menneskeskjelett midt i rommet, ved disseksjonsbordet. Det var bøyd over den fremste benken som for å kunne se bedre. I den ledige armen lå det et lite dyreskjelett av en katt og på hodet hadde skjelettet en fin hvit parykk og sort hatt.

      Etter hvert som rommet ble fylt opp av skuelystne ble også støynivået høyere og jeg kunne se at selv om alle radene nå var besatt, sto det en ring av studenter bak, mellom den siste raden og veggen. Mange hadde med seg tegnehefter som de ville bruke under selve disseksjonen.

      – De beste anatomistene må kunne tegne, hvisket onkel Arad og fortalte at selv kunstnere som Michelangelo og Rembrandt studerte anatomi og solgte sine plansjer av menneskets byggesteiner for penger.

      Med ett stilnet støyen og alle reiste seg opp med hodene vendt mot to portører på vei gjennom folkemengden.

      Jeg klatret opp på benken for å se bedre.

      – Der kommer de med kadaveret, hvisket onkel rolig. Han pusset brillene sine med møysommelig nøyaktighet uten engang å se opp. – Det er alltid stort for ungdommen, sa han og smilte skjevt mens han ristet på hodet.

      – M-men hvem er det? spurte jeg.

      – Mest sannsynlig en morder. Anatomiteatrene sliter med å få tak i ferske kadavre og det er en bitter strid hver gang en morder skal sendes til galgen om hvem som har rett til hans levninger. Derfor sier jeg mest sannsynlig, for det er ingen hemmelighet at gravrøvere tjener gode penger nå om dagen. Selv studentene går ikke av veien for å følge ekstra nøye med på dødsannonsene i avisene og er ikke redd for litt nattarbeid, om du skjønner hva jeg mener.

      Jeg nikket måpende mens jeg fortsatte å stirre mot de to portørene og det de bar på.

      – En av byens mest respekterte anatomister er til og med kjent for å ha dissekert både sin far og sin bror som del av sine studier. Byen er full av private anatomiskoler og ingen av dem har tilgang på ferske lik. Noen sender agenter til fengslene for å forhandle med de dødsdømte mens andre igjen kjøper dem fra gravrøvere eller i spesielle tilfeller; gjør hele jobben selv.

      Plutselig fikk jeg øye på en mann kledd i hvit skjorte, rød vest og med en sort kappe over skuldrene i folkemengden. De fremmøtte vek til side og gjorde plass for den betydningsfulle mannen der han marsjerte målbevisst mot disseksjonsbordet hvor de to portørene hadde lagt fra seg liket og sto og ventet.

      – Det er Cheselden, sa onkel Arad. – Mannen bak Osteographia, den første boken som tar for seg den hele og fulle anatomien til et menneskes skjelett. Han holder fortsatt anatomiundervisninger her på St. Thomas, selv om han ikke lenger er ansatt her. Jeg tror det er på grunn av sykehusets posisjon når det kommer til det å skaffe anatomistene ferske kadavre.

      Kadavre. Ordet var så rått og upersonlig, som om det de snakket om var en død okse ute på et jorde og ikke et menneske som for ikke lenge siden hadde ledd, sunget og gått bortover de samme gatene som oss på sin vei hjem. Onkel Arad hadde en gang fortalt at det var nettopp denne upersonligheten som ga anatomisten den nødvendige avstanden han trengte for å kunne utføre sitt arbeid.   

      – Mine herrer. Cheselden bukket dypt, og stillheten senket seg over forsamlingen – Hva om dette var din far? sa han og i en dramatisk enhåndsbevegelse dro han lendekledet av liket på disseksjonsbordet. – Eller din bror?

      Rommet summet ivrig av stemmer igjen før Cheselden løftet nevene i en gest som signaliserte at han hadde mer å si og stillheten senket seg på nytt.

      – Eller: Hva om vi gjorde dette med et levende menneske? Cheselden skuet alvorlig rundt på de oppmøtte. Rommet boblet igjen over av menneskestemmer som blandet seg med hverandre i en kakofoni av sukk, høye gisp og euforiske utbrudd.

      – Det ville gjort forbannet vondt! ropte plutselig en ivrig tilskuer til stor applaus fra salen.

      – Ok. Godt poeng, sa Cheselden og nikket. – Men la meg si følgende: Dette er kirurgiens tidsalder, mine herrer, og det er vi som skal sette standarden for hvem den nye kirurgen skal være og hvor hans plass i samfunnet skal bli.

      En lang applaus fulgte før Cheselden fortsatte: – Fascinasjonen for menneskekroppen er langt i fra ny, helt siden Galen og Aristoteles og frem til Guy de Chauliac.

      – Hurra! utbrøt jeg i et øyeblikks ekstase over å høre onkel Arads helt og åndelige veiviser bli nevnt. 

      Salen ble stille og alle i rommet stirret på meg. Selv skjelettene så ut til å glane på meg i stum forventing der jeg satt med hamrende hjerte og svette håndflater. Onkel Arad smilte forsiktig til seg selv før han la hånden sin oppå min, som om han ville jeg skulle stålsette meg på det som nå kom.

      – Så du kjenner til Chauliac? smilte Cheselden og tok et skritt nærmere folkemengden som omga ham for å kunne se meg bedre. – Hva er det så med ham som gjør at du føler du må rope hurra bare navnet blir nevnt?

      – Fordi han fikk byllepesten og overlevde. Samme som onkel Arad, svarte jeg stolt. – Dessuten sier onkel at han kan snakke med ham når han sover, fortsatte jeg og klatret opp på benken slik at alle i rommet skulle få se meg.

      Onkel Arad nikket bekreftende til seg selv, som om han lyttet med øynene lukket. – Der ja, der viste du dem …    

      Latteren ville ingen ende ta, selv Cheselden lo. Da han endelig var ferdig nikket han mot meg og onkel Arad og sa: – Godt! Og hva gjør så din onkel?

      – Han er kirurg, svarte jeg.

      – Virkelig? spurte Cheselden og vendte seg mot onkel Arad: – Stemmer det?

      Onkel reiste seg og bukket slik at snabelmasken nesten traff rekkverket foran ham. – Dr. Schnabel von Rom, Sir.

      – Og er det der du har tatt din utdannelse? I Roma?

      – Ja, ved Sapienzaen, svarte onkel Arad med høy og klar røst.

      – Så, da er vel anatomi heller ikke nytt for deg?

      – Nei, overhodet ikke. Ved anatomiteateret i Bologna studerte vi kadavre av både menn, kvinner og barn.

      – Spennende, svarte Cheselden. – Kan jeg spørre hva ditt spesialområde er?

      – Paranormale hendelser, svarte onkel Arad. Stillheten i salen var nå komplett.

      – Og vampyrer, skjøt jeg villig inn. – Vi er vampyrjegere. Begge to. Vi har bare ikke funnet noen … enda.  

      Latteren runget igjen i salen og Arad satte seg ned. Jeg skjønte at jeg i min iver hadde sagt for mye. Cheselden kremtet i neven før han gjorde tegn til at alle skulle roe seg ned.

      – Interessant, sa han før han henvendte seg til salen igjen. – Kanskje du kan dele med oss din innsikt i anatomien til disse blodtørstige vesener fra østlandene? Mange her har sikkert lest Dr. Flückingers rapport i Commercium Litterarium om hans oppdagelser noen år tilbake.

      – Jeg arbeidet selv for den gode doktoren, svarte onkel Arad til alles forbauselse. Han reiste seg ikke opp, men ble sittende. – Men har ingen innsikt i anatomien til en vampyr. Ekte vampyrer går inn i en slags mumifisert tilstand straks etter at deres hoder er skilt fra kroppen der de tørker inn og smuldrer bort i løpet av sekunder og dermed gjør enhver form for anatomisk studie av annet enn hodet umulig.

      – Hva med å la hodet være på? ropte en lattermild stemme i fra salen.

      – Da dør du, svarte onkel Arad rolig og så seg rundt. – Den eneste måten å være sikker på at disse vesener virkelig er døde, er å kappe hodet av dem. Selv en stake gjennom hjertet er ikke alltid nok. Jeg kan informere om at en kollega av meg og dr. Flückinger mistet halve ansiktet etter en gang å ha gått for nær en vampyrisert bonde som hadde fått en høygaffel tvers gjennom brystkassen.

      – Vampyrene i dr. Flückingers rapport gikk ikke i oppløsning, de var derimot hele, ja til og med feite og høyst snakkesalige da de ble gravd opp. Dr. Cheselden hadde tatt ordet. – Og lå fortsatt i sine graver. Dreier ikke mye av dette seg om en grunnleggende vrangforestilling av de prosesser som inntreffer etter et menneskes død?

      Onkel Arad nikket: – Jo, absolutt. Jeg har lenge trodd at det finnes to typer vampyrer. Den ene en egen rase som kan imitere et menneske ved å vende og vri på sin kropp til den får frem menneskelige trekk.

      – Og det er disse som ikke lar seg dissekere?

      – Nettopp, fortsatte onkel Arad. De andre typen er mennesker eller dyr, smittet av blod fra type èn. De som overlever angrepet faller inn i en slags søvnaktig tilstand og ser ut til å være underlagt mange av de samme egenskaper som vampyrene; blodsuget, ømfintlighet for lys og lignende. Over tid vil disse bli mer og mer lik de ekte vampyrene og ender ofte opp som forvillede menneskeskikkelser som tråler verden et sted imellom: Jaget fra stedet der de kom fra og avskydd av alle. De fleste sulter i hjel eller dør av forskjellige komplikasjoner etter kort tid, og vi må ekspedere deres døde kropper etter gjeldende prosedyrer for at de ikke skal våkne igjen. Onkel Arad nølte før han fortsatte:

      – Likevel kan en ikke unngå å undres over…

      Arad stanset plutselig opp og så seg rolig rundt på forsamlingen som så ut til å holde pusten.

      – Undres over hva da? spurte Cheselden utålmodig og lente seg fremover. Han klarte ikke skjule sin nysgjerrighet.

      Onkel Arad nølte litt til før han til slutt trakk pusten og sa: – Om ikke vårt biologiske opphav er langt mer komplisert og gjennomgripende enn den forklaringsmodellen vi i dag legger til grunn. Hva om vi alle ikke er støpt i èn form, men er dynamiske vesener som utvikler oss i takt med naturen? Hva om-

      – Hør! hør! kunne jeg høre noen få stemmer rope et sted bak i salen før støyen druknet dem og dr. Cheselden løftet neven nok en gang i et forsøk på å dempe gemyttene.

      – Så du mener alle vampyrer en gang har vært mennesker … og at de utvikler seg?

      Onkel Arad trakk på skuldrene. – Vi vet jo om amfibier som endrer form og det er jo de som snakker om arv og blodlinjer; matematikere og naturfilosofer som påstår at livsformer kan utvikle seg over tid.

      – Nonsens! snøftet en mann på en benk like foran oss. – Vranglære som ville sendt deg på bålet for ikke lenge siden. Dette har ingen plass i den moderne medisin!

      – Mange av vår tids mest framtredende medisinere mener at livskraften til ethvert vesen ligger nettopp i blodet, kontret onkel Arad rolig, – det er til og med de som påstår at vi står på terskelen til å overvinne det største hinder av dem alle; døden …

      – Ok, sa Cheselden og forsøkte roe ned gemyttene. – Jeg tror dette er tiden for å vende tilbake til timen, selv om krumspring innom okkultisme og annet spirituelt nonsenes alltid er fornøyelig. Jeg ønsker likevel å føye til at skillet mellom kirurgen og barbereren, parykkmakeren og andre kvakksalvere snart vil være stadfestet fra høyeste hold, og at en egen forening som ser til våre interesser snart vil se dagens lys. I mellomtiden … studerer vi! Dr. Cheselden kremtet og brettet opp skjorteermene før han fant frem en skalpell fra et bord full av instrumenter og gikk bort til liket av den unge mannen på disseksjonsbordet.

      – Vel, da er vi klar …

      Rundt oss fant studentene frem skrivesakene og tegnearkene og reiste seg opp.

      – Vi begynner med huden, som dekker hele kroppen. Et vev som inneholder et nettverk av nerver, vener og arterier; laget for å bevare og beskytte følbarhet. Det finnes to typer hud …

      Jeg hørte ikke lenger hva dr. Cheselden snakket om. I stedet kikket jeg opp på min onkel, som satt helt uberørt ved siden av meg og stirret fremfor seg. Inni meg vokste en varm stolthet som bredte seg utover i brystet. Vi var et team, jeg og han, nesten som far og sønn. Et uslåelig lag. Verdens mest geniale vampyrjeger og kirurg og meg, hans eneste assistent. Jeg kjente at jeg ville ta hånden hans og klemme den i min, men jeg lot det være.

      Så begynte dr. Cheselden endelig å skjære i liket, og jeg strakte hals for ikke å gå glipp av noe.

Read Full Post »

 

Ungdomsroman

Sjanger: Humoristisk Science Fiction

Tun forlag (2005)

 

Kap 6.

 

Boblejim bråvåknet. Tungen satt fast i hodeputen og hodet hamret som bare det. Han kjempet seg opp av sengen og luntret inn på badet med skjelvende skritt. Tungen føltes som en svullen lodott dynket i gammelt badevann. Hva i alle dager var det jeg fikk i meg i går? Han forsøkte å åpne munnen, men holdt på å besvime av den klebrige massen som sivet ut mellom leppene. Det kjentes ut som om han hadde inntatt en bedre middag bestående av askebeger og bensin.

    Kvelden i forveien sto ganske så uklart for ham, med unntak av et par uheldige episoder på kontoret til Zheeke Kaahn. Hvordan møtet ellers hadde forløpt, var svært uklart, men Boblejim mente å huske at Zheeke ble svært opprørt over en uskyldig forveksling mellom et askebeger og en urne som inneholdt asken til en av hans forfedre. 

    Boblejim kom plutselig til å tenke på den stakkars Spenningen som fortsatt var om bord i Skyggeskipet og ikke hadde fått mat siden kvelden i forveien, og han fant ut at det var på tide å stikke. Han tok en kjapp dusj og drakk mer vann, før han hastet av gårde mot Lyttepolitiets hovedkontor.

Fremme hos Lyttepolitiet så han til sin store skuffelse at Vanilla ikke satt ved sentralbordet. Den eneste han møtte var en sikkerhetsvakt som rygget som besatt da han hilste på ham.

    Boblejim banket nervøst på døren til Zheeke, og ble samtidig oppmerksom på et sett bitemerker i dørkarmen, hvorpå han vagt mintes en hendelse kvelden før, hvor han hadde forsøkt å hindre en av vaktene i å kaste ham ut. Han tuslet slukøret inn til Zheeke, som satt på sin vante plass bak skrivebordet. Det var to menn til der inne, som sto på hver sin side av Zheeke og stirret granskende på ham da han trådde inn. De var begge var kledd i Lyttepolitiets karakteristiske sorte dødninghode-uniformer.

    ”Jeg beklager virkelig for i går, Zheeke, men jeg tåler ikke så mye Oksint, og spesielt ikke når jeg er nervøs. Det jeg sa om tennene dine, jeg skjønner bare ikke hva som gikk av meg. Og jeg må igjen få beklage uhellet med de sårende ordene om din skjønne oldemor,” tryglet han og kikket motvillig opp på det delvis istykkerrevne maleriet av Elbatta Kaahn, Zheekes oldemor.

    Til hans store forbauselse ble han verken lagt i jern og ført opp på bazooka-skytebanen, eller henrettet på stedet. Tvert om, Zheeke Kaahn smilte faktisk.

   ”Vann under broen, unge Lèginnersduck, vann under broen,” sa Zheeke, og gjorde en avfeiende bevegelse med den ene hånden. ”Jeg håper du er uthvilt til den store reisen din.”

    ”Når drar jeg?” spurte Boblejim.

    ”Du reiser i dag, men det er en liten sak vi må snakke om først.” Zheeke smilte tvetydig mot ham, som om det han ville si, ga ham ambivalente følelser.

    ”Det er skjedd en endring i planene. Du reiser ikke alene. Det har kommet meg for øre at du strøk på et par av modulene i militæret, så du får med deg en reisefelle. Vi kan ikke ta sjansen på at du skraper Skyggeskipet i første og beste meteoritt, bare fordi du sliter med konsentrasjonsvansker. Dessuten har vi ikke tid til å finne en passende erstatning for deg. Piloten din har lang erfaring med flyging og er både psykisk og fysisk overlegen de fleste mannfolkene som jobber her, og hun vil garantert ikke gjøre noe som kan komprimere oppdraget.”

    Boblejim stirret vantro på de tre. ”H-hun?” stavret han fortvilet og falt øyeblikkelig gråtende på kne. ”Neei, vær så snill! Jeg gjør hva som helst, bare ikke send meg sammen med henne. Jeg kommer ikke til å overleve turen. Olephonda kommer til å ta livet av meg. Dere kan ikke!” Han klorte neglene sine i gulvteppet mens han stønnet hulkende: ”Ååå, hvilken skjebne!”

    Zheeke drøyde i det lengste med å fortelle resten, bare for å nyte synet av Boblejims ynkelige forestilling på gulvteppet.

    ”Det er ikke Olephonda som skal være med. Det er min datter, Vanilla,” sa han til slutt.

    Boblejim stanset brått.

    ”Hun skal ta seg av navigeringen, og blir ikke med til møtet på vertshuset. Du skal heller ikke under noen omstendigheter nevne henne hvis du har livet ditt kjært. Skulle du bli forsinket, eller på en eller annen måte unnlate å vende tilbake til Skyggeskipet til avtalt tid, har hun ordre om å la deg bli igjen. Og det er en avtale jeg garanterer deg at hun kommer til å overholde!”

    Zheeke irriterte seg kraftig over gnisten han så i øynene til Boblejim. ”… Og det sier jeg deg bare, unge Lèginnersduck: Skulle noe hende min datter, uansett hva det skulle være, kommer jeg til å holde deg personlig ansvarlig, og jeg er en mann som aldri, ALDRI!” Zheeke reiste seg opp fra den digre stolen og nærmest spyttet ut resten av trusselen: ”… Gir opp en jakt. Skulle noe skje med henne, så vil jeg personlig røske …”

    Boblejim enset ikke et eneste ord av det som ble sagt. Han bare gliste fra øre til øre. Han skulle ut på tur med Vanilla, den fagreste skjønnheten i hele Lillesol. For en dag dette var i ferd med å bli, tenkte han, før Zheekes bjeffende spørsmål rev ham ut av drømmeverdenen.  

    ”ER DET FORSTÅTT?”

    ”Eh … ja, Hr Kaahn. Det er forstått. Når drar vi?” spurte Boblejim spent.

    Den ene av mennene bak Zheeke tok opp en koffert og la den på bordet foran Boblejim. ”Inne i denne kofferten er alt du trenger å vite om oppdraget, pluss gulldiamanten til kjøpet,» sa han.

    Mannen åpnet kofferten og tok frem en liten minikoffert. Inni denne lå den største gulldiamanten Boblejim noensinne hadde sett. Han tok den opp og holdt den ømt og beskyttende i hendene.

    Zheeke Kaahn satt og betraktet den drømmende minen Boblejim fikk over seg mens han kjærtegnet den vakre steinen, og han kaldflirte ondskapsfullt av synet.

    ”Jeg håper du ikke tenker på å gjøre noe dumt nå, Lèginnersduck,” Zheeke kremtet og gliste. «Er du forresten kjent med mitt syn på bruk av tortur?”

    Boblejim nikket ubekvemt. Jo da, han visste om den gamle psykopatens slagord. ”Tortur er som livet. En ønsker det skal vare lenge,” dikterte han, og Zheeke nikket anerkjennende.

    ”Riktig, unge Boblejim. Tortur kan være morsom ting, spesielt når du har med kjentfolk å gjøre.”

    Zheeke klappet seg på lårene og lo psykopatisk. De to mennene som sto ved siden av ham stemte i, mens de kikket nervøst på hverandre. Til og med Boblejim forsøkte å le med, i noe som etter hvert utviklet seg til å bli en konkurranse om hvem som lo høyest og mest ondskapsfullt.

    Zheeke vant.

Read Full Post »

 

 

Ungdomsroman

Sjanger: Survival Horror

Aschehoug (2008)

 

Kap 8.

 

En natt våknet de av et smell. Det var som om himmelen bak slottet ble flerret opp av rasende klør som skar tvers igjennom natten og fikk hele skogen til å gløde.

    Den vanlige kakofonien av fuglesang, sirissers ustanselige lydspill, utrøstelige bankelyder fra hakkespetter på nattskift og bølger som rullet inn over fjærsteinene med gammel treverk og avrevne tangklyser, var vekk. Slukt hel av en vegg knitrende flammer som åt alt den kom over.

    Belinda sto ved det åpne soveromsvinduet og kikket forskrekket på skuet som raste utenfor. Over flammene sirklet en flokk kråker lik kinesiske skyggedukker under den klare nattehimmelen mens de skrek opphisset til hverandre og forsøkte å snappe til seg småfugler på flukt fra ilden.  

    Flak av glødende skog steg opp mellom de knitrende trestammene og kom flytende med vinden mot hennes, mens et teppe av grønt lys danset over himmelhvelvingen. Skrikene fra kråkene sendte frysninger nedover ryggraden hennes og Belinda måtte holde seg for munnen for ikke å skrike.    

    Like etter kom foreldrene løpende inn på rommet med Stephen mellom seg. De stilte seg sammen med Belinda og stirret måpende ut mot skogen som brant.

    -Det må ha vært et lynnedslag, hvisket faren og fisket brillene fra skjortelommen og satte dem på nesen. Belinda kunne se hvordan de rødgule flammene fikk glassene til å gløde.

    -Tror du den når helt hit, til oss? spurte moren til Belinda og klemte fingrene hardt inn i hverandre.

    -Nei, svarte faren. -Gresset mellom skogen og slottet hindrer ilden i å nå oss. Dessuten er slottet av metertykk stein. Vi har ingenting å frykte.

    Moren la armen over skulderen til Belinda. –Uff, se hvor det brenner, hvisket hun. -Hvordan ilden sluker alt som ikke kommer seg unna i tide.

    Belinda tenkte på alle de stakkars dyrene der ute som løp for livet for å slippe unna flammene. Med ett så hun for seg revefamilien ved heia. De lå midt inni der hvor flammene sto som høyest.

    -Pappa! utbrøt hun og snudde seg mot faren. -Du må redde revefamilien, de er jo helt alene der ute. Og ungene tør sikkert ikke å gå ut av hiet når det bråker sånn.

    Faren tok henne i hånden og smilte sørgmodig. -Jeg tror det er for sent. Det er ingenting vi kan gjøre for de der ute nå.

    Den natten gråt Belinda helt til det ble lyst og ilden hadde brent ut.    

Belinda våknet av at noen spilte piano inne på musikkrommet. Hun løp bort dit og fant faren lett foroverbøyd over tangentene. Han hadde på seg samme klærne som dagen før.

    -Vet du hva dette er? Faren smilte lurt da Belinda satte seg ved siden av ham.

    Hun nikket.

    Møblene der inne var fortsatt dekket av hvite lakener, kun pianoet og pianokrakken var satt frem og tørket ren.

    -Beethoven skrev den visstnok til ei 17 år gammel grevinne han forelsket seg i. Faren lo høyt mens han spilte videre. -Alt vi menn gjør for kjærligheten.

    Belinda nikket igjen uten å svare.

    Han så på henne. –Går det bra?

    Plutselig sto Stephen i døråpningen i bare nattdrakten. Han smilte da han fikk øye på dem og kom bort og satte seg på krakken mellom Belinda og faren. –Hva gjør dere?

    -Vi snakker om musikk og kjærlighet, svarte faren og smilte.

    -Æsj, stønnet Stephen. –Kan vi ikke heller dra ut i den brente skogen og se om vi finner noen døde dyr?

    –Apropos det. Faren kikket hemmelighetsfullt bort på dem begge: -Jeg har funnet ut noe. Han slo hendene på tangentene i en dramatisk bevegelse så Stephen holdt på å falle av krakken. –Noe spennende.

    -H-hva da? stotret Stephen og grep fast i pianoet med begge nevene.

    -I natt, mens jeg var oppe i observatoriet … Faren pauset før han begynte å spille igjen. Fingrene danset lett og hurtig over tangentene. –Så jeg noe.

    -Hvafornoe? Stephen sprellet utålmodig med beina. –Var det et troll?

    Faren lo. –Nei, dessverre. Men jeg så et meteorregn. Rett over oss.

    -Hva er det? Stephen stirret storøyd på ham.

    –Det er små steiner og annet rusk som brenner opp i atmosfæren. De som er så store at de greier å bryte igjennom, kaller vi meteoritter. Jeg tror det var en meteoritt som satte skogen i brann.

    -Ååå! gispet Stephen. Han nærmest glødet. –Så kult!

    -Kanskje vi finner noen der ute da, ropte Stephen, før han plutselig stanset og stirret opp på faren. –De er ikke farlige, er de vel?

    -Nei, men hadde den vært kjempestor, slik som den som utryutdryddet dinosaurene, da ville vi vært i trøbbel. Jeg leste et sted at meteoritter treffer jorda så ofte som hver sjette time, året rundt, så de er ganske vanlige, egentlig.

    Stephen klemte hendene inn i hverandre og stirret manisk på faren. -Kan vi dra? Kan vi? Værsåsnill?!

    Faren lo. –Ok, men sjansen for at vi finner en meteoritt er liten. Dessverre pulveriseres de fleste ved nedslag.

    Stephen enset ikke det faren sa, han var allerede borte ved døren. –Kom, Belinda, ropte han. –Du må skynde deg!

    Faren la lokket forsiktig over tangentene og reiste seg. Gjennom vinduet kunne Belinda se landskapet der ilden hadde herjet. Det lignet noe isen hadde gjemt i tusenvis av år, og som den nå, plutselig, hadde bestemt seg for å gi tilbake.

    -Jeg fryser, hvisket hun og klemte seg inntil faren.

Bakken var tørr og svartsvidd, den lignet mer et øde månelandskap enn et sted der liv engang blomstret. Røyk sev opp fra gresstuster rundt dem og trærne knitret resignert når vinden føk forbi. Klynger av forvridde greiner og trær snodde seg i alle retninger; de fikk henne til å tenke på forsteinede ormer fanget i flukt. Ingenting levde, ingen lys eller skjønnhet, bare fargeløs skog i oppløsning.

    -Vær forsiktig, hvisket faren der de gikk mellom digre trær som var revet over og rykende gresstuster midt inne i den svarte skogen. –Det kan fortsatt brenne under asken.

    Rundt dem var det gravstille, kun enkelte vingeslag fra åtseletere og overlevende småfugler var å høre over det forsteinede landskapet. Faren kommanderte dem til å holde seg i nærheten i tilfelle vinden fikk flammene til å blusse opp igjen.

    De så forkullede rester av dyr som ikke kom seg unna i tide: Slanger, ekorn, fugler, til og med en hjort; alle lå de der fanget i teppet av aske, forvridde kullskulpturer på bunnen av en svartsvidd skog.

    -Dette er jo helt forferdelig, mumlet faren da de fikk øye på hjorten.

    -Den er stekt! ropte Stephen, og satte seg på huk ved siden av den. -Slik som grisen i bestemors bursdag.

    Belinda kunne se hvordan luften rundt dem buktet seg inn mellom trærne og forsvant opp mot himmelen, som om de sto midt oppi fødselen av en tornado. Hun kjente seg kald innvendig og merket at det var tungt å puste.   

    Faren satte seg ned ved siden av henne. -Snart vil det regne igjen, og da vil gresset bli grønt og skogen vokse tilbake til slik den var. Da kommer også dyrene tilbake. Selv hjortene.

    -Men ikke denne hjorten, hvisket Belinda og la hånden varsomt på snuten til det døde dyret. -Denne kommer aldri tilbake.

    Faren tok hånden hennes og førte henne med seg bort til Stephen, som satt på en stein og pirket i et dødt pinnsvin med en svartsvidd pinne.

    -Vi er alle underlagt kreftene som til enhver tid raser rundt oss. Han lo med seg selv og ristet på hodet. -Dette skaperverket er sørgelig uperfekt.

    -Hva betyr uperfekt? spurte Stephen. Han forsøkte å løfte det døde pinnsvinet og balansere det på pinnen, men det falt bare slapt ned og forsvant inn i en haug med aske.

    -At vi er sårbare, svarte faren og kikket opp mot himmelen og på kråkene.

    -Er jeg uperfekt? fortsatte Stephen.

    -Nei. Du kunne ikke blitt bedre, svarte faren og strøk hånden over panneluggen hans.

    -Du er nesten for god til å være sann.

    Stephen smilte, før han vendte seg til faren igjen. -Er det derfor Belinda har et metallhjerte? Fordi hun er uperfekt?

    Faren så på Belinda og ristet svakt på hodet. –Kom, så går vi hjem, sa han og tok Stephen i hånden. –Vi får utsette meteorittjakten til asken er blåst vekk og fuglene og dyrene har kommet tilbake.

    På hjemveien begynte det å regne.

Read Full Post »

Utdrag Uten Puls (2006)

Utdrag Uten Puls

Roman

Aschehoug (2006)

 

Kap 2.

2

 

Vi er på vei til Tromsø andre torsdagen i oktober for å kjøpe dop. Ikke noe uvanlig med det, de fleste narkisene i landsdelen tar seg en Tromsø-tur i ny og ne, enten fordi det er tørke i potetbygda de overvinter i eller fordi de har en venn som fikser godsakene så snart det er nye forsyninger i byen.

    Vi drar fordi vi har en venn.

    Jeg vet ikke engang om det lenger går under betegnelsen dop innenfor sivilisasjonens grenser, men siden vi bor i en liten småbygd i Nord-Norge faller vi utenfor denne definisjonen uansett. Her er fortsatt dem som røyker hasjis, ikke liker fotball eller dyrker spritfylla, fortapte sjeler hvis liv ikke er verd en dritt og som bare kan dø som de skitne hundene de er.

    Det finnes selvfølgelig visse fasetter av denne monotone tegninga, som for eksempel: Hvis du primært drikker og spiller fotball på A-laget i fjortende divisjon, kan du slippe unna med ei bønne i dårlig selskap en gang i blant, men da må du offentlig ta avstand fra det om du skulle bli bøsta, og du må på tro og ære sverge at du er en spritens mann, først og fremst. Da er du med igjen.

    Skulle du derimot være så dum å fortelle at du egentlig ikke liker å gå på hotellet, drikke deg dritings og slåss med kompisene dine, ja, til og med antyde at Smokie begynner å trekke på åra, da er du fucked. En fortapt sjel som bare har å pelle seg til helvete sørover til alle de andre narkomane ’homsefrikan’ der nede.

    Det er selvfølgelig måter å overleve på på en plass som denne også, så lenge du er sosialdarwinistisk anlagt og vet hvilken vei vinden blåser når kappen skal snus.

    Det viktigste er ikke å være den som sirkles inn av kjøtteterne. Du kan godt være haltepinken med nest dårligst kondis, men faen er ute etter blod hvis det er deg de har bestemt seg for å ta.

    Rangeringen innad i flokken er selvsagt også imperativ. Har du foreldre som kan forsvare deg, lyve for deg, trashe andre for å få deg ut av frontlinja og bruke sin posisjon i flokken til å dra opp sine, samtidig som en spar ned andres, da ligger du foran. For i et lite og høyst gjennomsiktig samfunn er det fullstendig nødvendig å holde seg unna rampelyset. Det at alle snakker om deg er ikke nødvendigvis negativt i seg selv. Det er ikke det som er problemet. Problemet er at da begynner folk å ta seg friheter. Farlige friheter.

    Er navnet ditt først i fri sirkulasjon i bygda, så følger ondskapen hakk i hæl. Fortvilte mødre med åndssvake narkokriminelle sønner og døtre lever for slike øyeblikk, og de fomler sjelden med ballen når de først har den. Dette er muligheten de går og venter på. Muligheten til å gi kjøtteterne et nytt fokus. Et nytt bytte.

    Ikke det at jeg ikke forstår dem, selvsagt gjør jeg det. Men til helvete med dem. Til helvete med hele gjengen. Mennesker har grått seg i graven på grunn av slike, så til helvete med dem.

<<Hør på denne!>> sier Kenny og setter på Chris Rea. Kenny forsøker alltid å kanalisere sin trang til hat og dominans gjennom musikken, og en mann som Chris Rea og hans vei til helvete er midt i blinken på en tur som denne. 

    <<Hei, vet dåkker ka du får hvis du blande sammen Chris Rea og Dire Straits?>>

    <<?>>

    <<Chris Straits!>> Kenny gliser.

    <<??>>

    <<Dire Rea! He he he! Skjønne? Dire Rea?>>

    <<Så den i en sketsj med Hale & Pace på NRK nettopp. Tenk at du sætt på en sang ingen av oss like bare for å kjøre den elendige vitsen? Faen Kenny, du slit,>> ler Marcus fra baksetet og knipser Kenneth i bakhodet.

    Det er Marcus som er kaptein på denne flighten til Nordens Paris, selv om det ikke er han som sitter bak spakene. Vi flyr høyt og regner med å gå inn for landing om cirka fire timer, pluss minus en time eller to.   

    Marcus, eller bare Narkis blant venner, er nitten år, pen og narkotisk anlagt. Han vet han er den kuleste gutten i klassen. Jeg kjenner ham selvsagt bedre enn som så og vet at selv om Marcus ser ut til å vie hele sitt vesen til det å gi faen, så går han og venter på noe. På noen.

    Marcus og jeg har vært bestekompiser siden fødselen. Foreldrene våre var hippiebestevenner, og gjorde som mange andre hippiebestevenner: De drakk rødvin, ble fulle og knulla sammen. Dermed kom guttene Marcus og Marius til verden med elleve dagers mellomrom. Jeg kom sist.

    Vi bodde to hus fra hverandre, lekte sammen, badet sammen, vokste opp og gjorde faenskap sammen, og hadde vi vært gutt og jente, hadde sikkert vi også endt opp med å knulle sammen. Full idyll med andre ord, så lenge slikt varer.

    Idyllen varte i åtte år, helt til faren til Marcus døde i en ulykke på fjellet. Falt ned i en fjellsprekk mens han klatra.

    Jeg og Marcus lekte i fjæra og gjorde som pirater pleide å gjøre da mamma kom. Jeg frøs innvendig da jeg fikk øye på henne. Jeg følte at noe var galt. Marcus fortsatte bare å leke og ville ikke bli med hjem da hun ropte på oss. Først da bestefaren hans kom, fikk de ham med seg. Jeg tror han også visste at noe var galt. Kanskje han tenkte at så lenge han ble værende akkurat der han var og gjorde det han gjorde, så ville alt være bra.

    Jeg har et bilde av faren til Marcus inne i hodet mitt; brunt skjegg og hvite tenner i en munn som alltid smilte. Gliste selvsikkert. Sånn som Marcus.

    Etter ulykken var det ikke mye idyll igjen. Sommeren etter tok Janne, mora til Marcus, ham med seg og flyttet fra bygda. Mamma og pappa skilte seg, og jeg og mamma dro vi også. Vi flytta etter Marcus og mora hans. Mamma begynte å studere, mens pappa ble værende igjen og flykta ned i en flaske han fortsatt ikke har kommet opp ifra.

    <<Å, ja. Var det dær æ huska den i fra,>> stønner Kenny mellom seteryggene mens en dårlig fortalt løgn blafrer over de blankpolerte glassøynene hans.

    Kenny er en vaskeekte sosiopat som jobber fulltid med å perfeksjonere sosiopatien sin til sitt ypperste. Kenny hater seg selv. Han hater den han er, han hater hvordan han ser ut; alt fra de innsunkne øynene som står litt for nært hverandre, til hårsveisen som uansett hva han gjør med den får ham til å se ut som en glissen sopp. Han hater oss fordi vi vet om hatet, han hater foreldrene sine fordi de har skapt ham slik, og han hater alle han synes er eller ser ut slik han selv skulle ønske han var. Kenny er en hater.

    <<Drit i det,>> sier Marcus og drar Spurs- <<North London Pride>> lua opp fra øynene. <<Æ like ikkje Chris Rea uansett. Bytt plata for faen.>>

    <<Hei Ballstein, vet du hva du får hvis du blander en shitzu med en bulldog?>> Kenny ler mens den surklende lyden fra vannpipa som går på rundgang akkompagnerer motorduren og gir en ekstra dimensjon til musikken. Litt Cypress Hill over det hele, når jeg tenker meg om.

    <<Eh, mor di?>> svarer Ballstein og smiler fra førersetet.

    Vi ler. Høyt!

    Ballstein, eller Balle, eller Balle-Bernt, alt ettersom, heter egentlig Bernt og er yngstemann ombord. Han har nettopp fylt atten år og er en av de utilstrekkelige her i livet. Bernt er født med èn ballestein, store spørrende fiskeøyne, fregner på en silkemyk babyhud og med en kroppsholdning selv ikke en fulltids rullestolbruker ville misunt ham. Men vi liker Bernt, eller Ballstein, eller Balle-Bernt, alt ettersom, fordi han er snill. Snill som dagen er lang, og det til tross for de genetiske humørsvingningene han møter verden med. Bernt er faktisk så snill at en kan bli irritert av det.

    <<Skal dåkker se Brennpunkt på tirsdag?>> spør Bernt og kikker bak i sladrespeilet. 

    <<Selvsagt,>> sier Kenny og ser på ham. <<Faen heller, kor ofte kan vi se den deilige bygda våres på TV? Dessuten blei æ jo intervjua og greier. Æ kjæm på TV for helvete! He he he!”

    <<Kødde du?>>

    <<Nei, fakta faen. Var på kiosken i går da æ møtte den journalist-dama som var i begravelsen til ho som hengte sæ i den fjøsen her om dagen.>>

    <<Ka ho ville?>> Bernt stirrer oppspilt på ham.

    <<Knulle! Ka faen trur du, Balle?>> Kenny ler, nyter oppmerksomheten. <<Ho spurte om korsn det va å vokse opp i bygda med alle selvmordan og lurte på korsn æ hadde det.>>

    <<Ka du svarte?>>

    Kenny pauser. Så gliser han. <<Æ sa at æ hadde det heilt konge og at bitcha må ha vært ei jævla høne som stakk. He he he! Tippe muttern kjæm til å få sjokk når ho ser mæ på tv, hæ?>>

    <<Du trur vel faen ikkje at du kjæm på tv hvis det var ditt bidrag, din tosk,>> sier Marcus, og Kenny snur seg og stirrer på ham mellom seteryggen.

    <<Ka du meine?>>

    <<De kjæm til å sensurere dæ. Skjønne du ikkje det?>>

    <<Ikke faen, mann. No way!>>

    <<Ligg vi på toppen av selvmordsstatistikken eller, sia det e så mykkje oppstyr?>> bryter Bernt inn.

    <<Nei,>> sier jeg. <<Det e ei lita bygd oppe i Finnmark som toppe. Leste det i avisa her om dagen.>>

    <<Synd,>> mumler Kenny for seg selv, og drar maispipa ut av bongen, kakker og fyller den på ny før han vender seg mot Bernt. 

    <<Hei Balle! Hvis du blir intervjua, så kan du jo høre om det e nån søringa som har en ekstra ballstein å avse. He he he!>> Kenny ler så han hoster hasjrøyk ut gjennom nesa.

    <<Sætt på Leftfield, nummer fem!>> kommanderer Marcus fra sin nedsunkne posisjon i baksetet. Bernt trykker på knappen som sender beskjed til cd-veksleren i bagasjerommet om at vi ønsker plate nummer sju, sang fem. Det er tidlig ettermiddag og sola varmer fortsatt selv om det er alt annet enn varmt ute, likevel går folk rundt i sommerklær og vasker bilene sine i bare T-skjorta. Et desperat forsøk på å tyne sommerfølelsen maks før mørketida slår inn.

    <<Koffør trur dåkker at ho jenta hengte sæ?>> Bernt kikker i sladrespeilet og leter etter øynene til Marcus.

    <<Kanskje ho va dårlig å pule …>> svarer Kenny mens han ler mellom innhaleringene.

The film starts, the film ends,
Nothing is said in between.
Just sudden moments from someone else’s story,
Will it ever be the same again?
Hours filled with conversation, no attention paid.
Too distracting convention, no need for friends.
Will it ever be the same again?
Will it ever be the same again?
         
’Original’- Leftfield

Read Full Post »