Ungdomsroman
Sjanger: Humoristisk Science Fiction
Tun forlag (2005)
Kap 6.
Boblejim bråvåknet. Tungen satt fast i hodeputen og hodet hamret som bare det. Han kjempet seg opp av sengen og luntret inn på badet med skjelvende skritt. Tungen føltes som en svullen lodott dynket i gammelt badevann. Hva i alle dager var det jeg fikk i meg i går? Han forsøkte å åpne munnen, men holdt på å besvime av den klebrige massen som sivet ut mellom leppene. Det kjentes ut som om han hadde inntatt en bedre middag bestående av askebeger og bensin.
Kvelden i forveien sto ganske så uklart for ham, med unntak av et par uheldige episoder på kontoret til Zheeke Kaahn. Hvordan møtet ellers hadde forløpt, var svært uklart, men Boblejim mente å huske at Zheeke ble svært opprørt over en uskyldig forveksling mellom et askebeger og en urne som inneholdt asken til en av hans forfedre.
Boblejim kom plutselig til å tenke på den stakkars Spenningen som fortsatt var om bord i Skyggeskipet og ikke hadde fått mat siden kvelden i forveien, og han fant ut at det var på tide å stikke. Han tok en kjapp dusj og drakk mer vann, før han hastet av gårde mot Lyttepolitiets hovedkontor.
Fremme hos Lyttepolitiet så han til sin store skuffelse at Vanilla ikke satt ved sentralbordet. Den eneste han møtte var en sikkerhetsvakt som rygget som besatt da han hilste på ham.
Boblejim banket nervøst på døren til Zheeke, og ble samtidig oppmerksom på et sett bitemerker i dørkarmen, hvorpå han vagt mintes en hendelse kvelden før, hvor han hadde forsøkt å hindre en av vaktene i å kaste ham ut. Han tuslet slukøret inn til Zheeke, som satt på sin vante plass bak skrivebordet. Det var to menn til der inne, som sto på hver sin side av Zheeke og stirret granskende på ham da han trådde inn. De var begge var kledd i Lyttepolitiets karakteristiske sorte dødninghode-uniformer.
”Jeg beklager virkelig for i går, Zheeke, men jeg tåler ikke så mye Oksint, og spesielt ikke når jeg er nervøs. Det jeg sa om tennene dine, jeg skjønner bare ikke hva som gikk av meg. Og jeg må igjen få beklage uhellet med de sårende ordene om din skjønne oldemor,” tryglet han og kikket motvillig opp på det delvis istykkerrevne maleriet av Elbatta Kaahn, Zheekes oldemor.
Til hans store forbauselse ble han verken lagt i jern og ført opp på bazooka-skytebanen, eller henrettet på stedet. Tvert om, Zheeke Kaahn smilte faktisk.
”Vann under broen, unge Lèginnersduck, vann under broen,” sa Zheeke, og gjorde en avfeiende bevegelse med den ene hånden. ”Jeg håper du er uthvilt til den store reisen din.”
”Når drar jeg?” spurte Boblejim.
”Du reiser i dag, men det er en liten sak vi må snakke om først.” Zheeke smilte tvetydig mot ham, som om det han ville si, ga ham ambivalente følelser.
”Det er skjedd en endring i planene. Du reiser ikke alene. Det har kommet meg for øre at du strøk på et par av modulene i militæret, så du får med deg en reisefelle. Vi kan ikke ta sjansen på at du skraper Skyggeskipet i første og beste meteoritt, bare fordi du sliter med konsentrasjonsvansker. Dessuten har vi ikke tid til å finne en passende erstatning for deg. Piloten din har lang erfaring med flyging og er både psykisk og fysisk overlegen de fleste mannfolkene som jobber her, og hun vil garantert ikke gjøre noe som kan komprimere oppdraget.”
Boblejim stirret vantro på de tre. ”H-hun?” stavret han fortvilet og falt øyeblikkelig gråtende på kne. ”Neei, vær så snill! Jeg gjør hva som helst, bare ikke send meg sammen med henne. Jeg kommer ikke til å overleve turen. Olephonda kommer til å ta livet av meg. Dere kan ikke!” Han klorte neglene sine i gulvteppet mens han stønnet hulkende: ”Ååå, hvilken skjebne!”
Zheeke drøyde i det lengste med å fortelle resten, bare for å nyte synet av Boblejims ynkelige forestilling på gulvteppet.
”Det er ikke Olephonda som skal være med. Det er min datter, Vanilla,” sa han til slutt.
Boblejim stanset brått.
”Hun skal ta seg av navigeringen, og blir ikke med til møtet på vertshuset. Du skal heller ikke under noen omstendigheter nevne henne hvis du har livet ditt kjært. Skulle du bli forsinket, eller på en eller annen måte unnlate å vende tilbake til Skyggeskipet til avtalt tid, har hun ordre om å la deg bli igjen. Og det er en avtale jeg garanterer deg at hun kommer til å overholde!”
Zheeke irriterte seg kraftig over gnisten han så i øynene til Boblejim. ”… Og det sier jeg deg bare, unge Lèginnersduck: Skulle noe hende min datter, uansett hva det skulle være, kommer jeg til å holde deg personlig ansvarlig, og jeg er en mann som aldri, ALDRI!” Zheeke reiste seg opp fra den digre stolen og nærmest spyttet ut resten av trusselen: ”… Gir opp en jakt. Skulle noe skje med henne, så vil jeg personlig røske …”
Boblejim enset ikke et eneste ord av det som ble sagt. Han bare gliste fra øre til øre. Han skulle ut på tur med Vanilla, den fagreste skjønnheten i hele Lillesol. For en dag dette var i ferd med å bli, tenkte han, før Zheekes bjeffende spørsmål rev ham ut av drømmeverdenen.
”ER DET FORSTÅTT?”
”Eh … ja, Hr Kaahn. Det er forstått. Når drar vi?” spurte Boblejim spent.
Den ene av mennene bak Zheeke tok opp en koffert og la den på bordet foran Boblejim. ”Inne i denne kofferten er alt du trenger å vite om oppdraget, pluss gulldiamanten til kjøpet,» sa han.
Mannen åpnet kofferten og tok frem en liten minikoffert. Inni denne lå den største gulldiamanten Boblejim noensinne hadde sett. Han tok den opp og holdt den ømt og beskyttende i hendene.
Zheeke Kaahn satt og betraktet den drømmende minen Boblejim fikk over seg mens han kjærtegnet den vakre steinen, og han kaldflirte ondskapsfullt av synet.
”Jeg håper du ikke tenker på å gjøre noe dumt nå, Lèginnersduck,” Zheeke kremtet og gliste. «Er du forresten kjent med mitt syn på bruk av tortur?”
Boblejim nikket ubekvemt. Jo da, han visste om den gamle psykopatens slagord. ”Tortur er som livet. En ønsker det skal vare lenge,” dikterte han, og Zheeke nikket anerkjennende.
”Riktig, unge Boblejim. Tortur kan være morsom ting, spesielt når du har med kjentfolk å gjøre.”
Zheeke klappet seg på lårene og lo psykopatisk. De to mennene som sto ved siden av ham stemte i, mens de kikket nervøst på hverandre. Til og med Boblejim forsøkte å le med, i noe som etter hvert utviklet seg til å bli en konkurranse om hvem som lo høyest og mest ondskapsfullt.
Zheeke vant.
Legg igjen en kommentar