Heine Bakkeid

Utdrag Uten Puls

Roman

Aschehoug (2006)

Kap 2.

2

Vi er på vei til Tromsø andre torsdagen i oktober for å kjøpe dop. Ikke noe uvanlig med det, de fleste narkisene i landsdelen tar seg en Tromsø-tur i ny og ne, enten fordi det er tørke i potetbygda de overvinter i eller fordi de har en venn som fikser godsakene så snart det er nye forsyninger i byen.

    Vi drar fordi vi har en venn.

    Jeg vet ikke engang om det lenger går under betegnelsen dop innenfor sivilisasjonens grenser, men siden vi bor i en liten småbygd i Nord-Norge faller vi utenfor denne definisjonen uansett. Her er fortsatt dem som røyker hasjis, ikke liker fotball eller dyrker spritfylla, fortapte sjeler hvis liv ikke er verd en dritt og som bare kan dø som de skitne hundene de er.

    Det finnes selvfølgelig visse fasetter av denne monotone tegninga, som for eksempel: Hvis du primært drikker og spiller fotball på A-laget i fjortende divisjon, kan du slippe unna med ei bønne i dårlig selskap en gang i blant, men da må du offentlig ta avstand fra det om du skulle bli bøsta, og du må på tro og ære sverge at du er en spritens mann, først og fremst. Da er du med igjen.

    Skulle du derimot være så dum å fortelle at du egentlig ikke liker å gå på hotellet, drikke deg dritings og slåss med kompisene dine, ja, til og med antyde at Smokie begynner å trekke på åra, da er du fucked. En fortapt sjel som bare har å pelle seg til helvete sørover til alle de andre narkomane ’homsefrikan’ der nede.

    Det er selvfølgelig måter å overleve på på en plass som denne også, så lenge du er sosialdarwinistisk anlagt og vet hvilken vei vinden blåser når kappen skal snus.

    Det viktigste er ikke å være den som sirkles inn av kjøtteterne. Du kan godt være haltepinken med nest dårligst kondis, men faen er ute etter blod hvis det er deg de har bestemt seg for å ta.

    Rangeringen innad i flokken er selvsagt også imperativ. Har du foreldre som kan forsvare deg, lyve for deg, trashe andre for å få deg ut av frontlinja og bruke sin posisjon i flokken til å dra opp sine, samtidig som en spar ned andres, da ligger du foran. For i et lite og høyst gjennomsiktig samfunn er det fullstendig nødvendig å holde seg unna rampelyset. Det at alle snakker om deg er ikke nødvendigvis negativt i seg selv. Det er ikke det som er problemet. Problemet er at da begynner folk å ta seg friheter. Farlige friheter.

    Er navnet ditt først i fri sirkulasjon i bygda, så følger ondskapen hakk i hæl. Fortvilte mødre med åndssvake narkokriminelle sønner og døtre lever for slike øyeblikk, og de fomler sjelden med ballen når de først har den. Dette er muligheten de går og venter på. Muligheten til å gi kjøtteterne et nytt fokus. Et nytt bytte.

    Ikke det at jeg ikke forstår dem, selvsagt gjør jeg det. Men til helvete med dem. Til helvete med hele gjengen. Mennesker har grått seg i graven på grunn av slike, så til helvete med dem.

<<Hør på denne!>> sier Kenny og setter på Chris Rea. Kenny forsøker alltid å kanalisere sin trang til hat og dominans gjennom musikken, og en mann som Chris Rea og hans vei til helvete er midt i blinken på en tur som denne. 

    <<Hei, vet dåkker ka du får hvis du blande sammen Chris Rea og Dire Straits?>>

    <<?>>

    <<Chris Straits!>> Kenny gliser.

    <<??>>

    <<Dire Rea! He he he! Skjønne? Dire Rea?>>

    <<Så den i en sketsj med Hale & Pace på NRK nettopp. Tenk at du sætt på en sang ingen av oss like bare for å kjøre den elendige vitsen? Faen Kenny, du slit,>> ler Marcus fra baksetet og knipser Kenneth i bakhodet.

    Det er Marcus som er kaptein på denne flighten til Nordens Paris, selv om det ikke er han som sitter bak spakene. Vi flyr høyt og regner med å gå inn for landing om cirka fire timer, pluss minus en time eller to.   

    Marcus, eller bare Narkis blant venner, er nitten år, pen og narkotisk anlagt. Han vet han er den kuleste gutten i klassen. Jeg kjenner ham selvsagt bedre enn som så og vet at selv om Marcus ser ut til å vie hele sitt vesen til det å gi faen, så går han og venter på noe. På noen.

    Marcus og jeg har vært bestekompiser siden fødselen. Foreldrene våre var hippiebestevenner, og gjorde som mange andre hippiebestevenner: De drakk rødvin, ble fulle og knulla sammen. Dermed kom guttene Marcus og Marius til verden med elleve dagers mellomrom. Jeg kom sist.

    Vi bodde to hus fra hverandre, lekte sammen, badet sammen, vokste opp og gjorde faenskap sammen, og hadde vi vært gutt og jente, hadde sikkert vi også endt opp med å knulle sammen. Full idyll med andre ord, så lenge slikt varer.

    Idyllen varte i åtte år, helt til faren til Marcus døde i en ulykke på fjellet. Falt ned i en fjellsprekk mens han klatra.

    Jeg og Marcus lekte i fjæra og gjorde som pirater pleide å gjøre da mamma kom. Jeg frøs innvendig da jeg fikk øye på henne. Jeg følte at noe var galt. Marcus fortsatte bare å leke og ville ikke bli med hjem da hun ropte på oss. Først da bestefaren hans kom, fikk de ham med seg. Jeg tror han også visste at noe var galt. Kanskje han tenkte at så lenge han ble værende akkurat der han var og gjorde det han gjorde, så ville alt være bra.

    Jeg har et bilde av faren til Marcus inne i hodet mitt; brunt skjegg og hvite tenner i en munn som alltid smilte. Gliste selvsikkert. Sånn som Marcus.

    Etter ulykken var det ikke mye idyll igjen. Sommeren etter tok Janne, mora til Marcus, ham med seg og flyttet fra bygda. Mamma og pappa skilte seg, og jeg og mamma dro vi også. Vi flytta etter Marcus og mora hans. Mamma begynte å studere, mens pappa ble værende igjen og flykta ned i en flaske han fortsatt ikke har kommet opp ifra.

    <<Å, ja. Var det dær æ huska den i fra,>> stønner Kenny mellom seteryggene mens en dårlig fortalt løgn blafrer over de blankpolerte glassøynene hans.

    Kenny er en vaskeekte sosiopat som jobber fulltid med å perfeksjonere sosiopatien sin til sitt ypperste. Kenny hater seg selv. Han hater den han er, han hater hvordan han ser ut; alt fra de innsunkne øynene som står litt for nært hverandre, til hårsveisen som uansett hva han gjør med den får ham til å se ut som en glissen sopp. Han hater oss fordi vi vet om hatet, han hater foreldrene sine fordi de har skapt ham slik, og han hater alle han synes er eller ser ut slik han selv skulle ønske han var. Kenny er en hater.

    <<Drit i det,>> sier Marcus og drar Spurs- <<North London Pride>> lua opp fra øynene. <<Æ like ikkje Chris Rea uansett. Bytt plata for faen.>>

    <<Hei Ballstein, vet du hva du får hvis du blander en shitzu med en bulldog?>> Kenny ler mens den surklende lyden fra vannpipa som går på rundgang akkompagnerer motorduren og gir en ekstra dimensjon til musikken. Litt Cypress Hill over det hele, når jeg tenker meg om.

    <<Eh, mor di?>> svarer Ballstein og smiler fra førersetet.

    Vi ler. Høyt!

    Ballstein, eller Balle, eller Balle-Bernt, alt ettersom, heter egentlig Bernt og er yngstemann ombord. Han har nettopp fylt atten år og er en av de utilstrekkelige her i livet. Bernt er født med èn ballestein, store spørrende fiskeøyne, fregner på en silkemyk babyhud og med en kroppsholdning selv ikke en fulltids rullestolbruker ville misunt ham. Men vi liker Bernt, eller Ballstein, eller Balle-Bernt, alt ettersom, fordi han er snill. Snill som dagen er lang, og det til tross for de genetiske humørsvingningene han møter verden med. Bernt er faktisk så snill at en kan bli irritert av det.

    <<Skal dåkker se Brennpunkt på tirsdag?>> spør Bernt og kikker bak i sladrespeilet. 

    <<Selvsagt,>> sier Kenny og ser på ham. <<Faen heller, kor ofte kan vi se den deilige bygda våres på TV? Dessuten blei æ jo intervjua og greier. Æ kjæm på TV for helvete! He he he!”

    <<Kødde du?>>

    <<Nei, fakta faen. Var på kiosken i går da æ møtte den journalist-dama som var i begravelsen til ho som hengte sæ i den fjøsen her om dagen.>>

    <<Ka ho ville?>> Bernt stirrer oppspilt på ham.

    <<Knulle! Ka faen trur du, Balle?>> Kenny ler, nyter oppmerksomheten. <<Ho spurte om korsn det va å vokse opp i bygda med alle selvmordan og lurte på korsn æ hadde det.>>

    <<Ka du svarte?>>

    Kenny pauser. Så gliser han. <<Æ sa at æ hadde det heilt konge og at bitcha må ha vært ei jævla høne som stakk. He he he! Tippe muttern kjæm til å få sjokk når ho ser mæ på tv, hæ?>>

    <<Du trur vel faen ikkje at du kjæm på tv hvis det var ditt bidrag, din tosk,>> sier Marcus, og Kenny snur seg og stirrer på ham mellom seteryggen.

    <<Ka du meine?>>

    <<De kjæm til å sensurere dæ. Skjønne du ikkje det?>>

    <<Ikke faen, mann. No way!>>

    <<Ligg vi på toppen av selvmordsstatistikken eller, sia det e så mykkje oppstyr?>> bryter Bernt inn.

    <<Nei,>> sier jeg. <<Det e ei lita bygd oppe i Finnmark som toppe. Leste det i avisa her om dagen.>>

    <<Synd,>> mumler Kenny for seg selv, og drar maispipa ut av bongen, kakker og fyller den på ny før han vender seg mot Bernt. 

    <<Hei Balle! Hvis du blir intervjua, så kan du jo høre om det e nån søringa som har en ekstra ballstein å avse. He he he!>> Kenny ler så han hoster hasjrøyk ut gjennom nesa.

    <<Sætt på Leftfield, nummer fem!>> kommanderer Marcus fra sin nedsunkne posisjon i baksetet. Bernt trykker på knappen som sender beskjed til cd-veksleren i bagasjerommet om at vi ønsker plate nummer sju, sang fem. Det er tidlig ettermiddag og sola varmer fortsatt selv om det er alt annet enn varmt ute, likevel går folk rundt i sommerklær og vasker bilene sine i bare T-skjorta. Et desperat forsøk på å tyne sommerfølelsen maks før mørketida slår inn.

    <<Koffør trur dåkker at ho jenta hengte sæ?>> Bernt kikker i sladrespeilet og leter etter øynene til Marcus.

    <<Kanskje ho va dårlig å pule …>> svarer Kenny mens han ler mellom innhaleringene.

The film starts, the film ends,
Nothing is said in between.
Just sudden moments from someone else’s story,
Will it ever be the same again?
Hours filled with conversation, no attention paid.
Too distracting convention, no need for friends.
Will it ever be the same again?
Will it ever be the same again?
          ’Original’- Leftfield