Kapittel 11
Vi forlot likkjelleren, gikk opp trappen som førte oss ut av De
dødes hus og satte kursen mot vestfløyen, der kvinneavdelingene
lå. I første etasje var de enkleste, korttidspasientene,
som ikke utgjorde noen fare for seg selv og sine medpasienter.
Disse beveget seg fritt rundt i galleriet, mens de tyngre pasientene
holdt til i etasjene over.
Kvinneavdelingen var nesten identisk med mennenes
avdeling, den eneste forskjellen var at jeg så flere speil på
veggene i galleriet her enn hos mennene. Vi forlot pleieren,
som måtte tilbake til sin post i herreavdelingen, og
dr. Hallows og jeg fortsatte alene opp trappene til cellene
i tredje etasje der de uhelbredelige holdt til. Her var galleriet
fritt for folk, og inne fra rommene kunne vi høre hysteriske
utbrudd, demonske skrik og forskrudde kvinnestemmer
som enten ba eller sang barneviser til skyggene i cellen.
Bråket var øredøvende.
– Vi holder de fleste her oppe i reimer. Det er kun etter
årelating, hydroterapi eller rett etter at de har fått sine medisiner
at de er rolige nok til å kunne bevege seg på egen hånd
ute i galleriene, sa dr. Hallows og stanset foran en dør med et
lite kikkhull i midten. Lukten i det iskalde galleriet var nesten
uutholdelig; en stram eim av oppkast, avføring, muggen
betong og råttent treverk boret seg inn i nesen. Dr. Hallows
fant frem nøkkelknippet og kikket inn. – Egentlig har ikke
mannlige ansatte lov til å gå inn i disse cellene uten en kvinnelig
pleier, men siden du er med og de fleste er opptatt med
andre ting nå rett før middag, antar jeg at vi kan ta oss den
frihet å –
– Er det noen der inne nå? spurte jeg forbløffet.
– Ja, svarte doktoren og raslet med nøkkelknippet. – Men
pasienten er i reimer. Jeg tror hun har hatt hydroterapi i dag,
og da blir de ofte svært rolige etterpå.
Hydroterapi, eller vannterapi, betød at pasienten ble senket
ned i enten varmt eller iskaldt vann. Noen ganger ble
deler av kroppen plassert i varmt vann mens en annen del ble
avkjølt. Tanken bak var at kroppen overopphetet seg selv og
trengte å kjøles ned for på den måten å dempe galskapen og
driver den ut av kroppen.
Cellen vi kom inn i, var ikke større enn at det akkurat var
plass til to senger. Veggene var fylt med tegninger, fragmenterte
poetiske uttrykk og navn på det jeg antok var tidligere
og nåværende pasienter skriblet med kull og avflassede biter
av muren. I en av de to sengene lå det en ung kvinne på min
egen alder og måpte tomt opp i taket da vi kom inn. Ansiktet
var grått og leppene blodløse. Hun lå inntullet i tepper, likevel
kunne jeg se reimene og lenken som gikk fra tvangstrøyen til
en jernring i veggen ved sengen.
Blandet med den stramme lukten av magesyre og ekskrementer
kjente jeg også lukten av urtene de brukte til disse
tvangsrenselsene, spesielt den sitrusaktige duften av kolokvint
steg opp fra den apatiske kvinnen i sengen.
Jeg bøyde meg nærmere henne. – Denne er visst nettopp
renset, sa dr. Hallows og gren på nesen av den skarpe eimen
fra fremtvunget oppkast og avføring.
– Hvem er hun? spurte jeg uten å ta blikket fra det vakre
ansiktet.
– En av de uhelbredelige, svarte han. – Epilepsi. Jeg har
ventet lenge på å få studere hjernen hennes. Visste du at epileptikere
har –
– Og Lizzie? brøt jeg inn, beklemt over at pasienten måtte
høre noen snakke slik i hennes nærvær. – Hun var melankoliker?
Jentas lange, flammerøde hår lå viltert rundt hodet
hennes, øynene var store, lyseblå og vidåpne. Hun var fortsatt
svært vakker, men det fagre, ungdommelige ansiktet var innhulet
og fargeløst. Selv fregnene på kinnene og i pannen var
gråhvite som resten av huden.
– Melankoli er den nye nasjonalsykdommen, fortsatte dr.
Hallows uten å bry seg hverken med meg eller piken i sengen.
– Men det er bare de færreste av melankolikerne som sendes
opp hit sammen med de uhelbredelige.
– Hvordan behandler dere dem?
– Vel, sa doktoren og klødde seg i skillet mellom metallplaten
og hodebunnen. – Etter skaden bruker jeg ikke så mye av
tiden min her oppe sammen med de levende. Jeg ser vanligvis
pasientene når de kommer ned i kjelleren på fjøla mi, og da er
de adskillig mer vennligsinnede. Han gløttet bort på kvinnen
i sengen og over på meg igjen. Da ingen av oss lo, kremtet
han og sa høytidlig: – Vanligvis med renselse av fordøyelsesorganene
først; det vil si brekningsfremkallende midler og
hurtigvirkende avføringsmidler. Hun ser ut til å være ferdig
med dagens behandling, og som sagt hviler hun ut, noe som
sier meg at den første behandlingen ikke var tilfredsstillende.
Hun er muligens også behandlet med trekreosot, etter røyklukten
i rommet å dømme.
– Er dette samme behandlingen Lizzie fikk?
– Det vet jeg ikke, doktor, men jeg går ut fra det. Vi her på
Bedlam er tross alt av den oppfatning at all galskap har det
samme opphav. Derfor er behandlingen gjerne den samme
for dem alle: renselser, hydroterapi, årelating, physik, som er
medikamentell behandling, og blistering. Det siste visste jeg
var en betegnelse brukt på det å helle etsende stoffer rett på
huden, gjerne den nybarberte skallen til pasienten, slik at det
oppsto blemmer. Disse var så ment å skulle rense den gale fra
sinnssykdommen.
– Driver dere med blodtransfusjoner?
Dr. Hallows ristet kraftig på hodet slik at platen oppå
topplokket laget en ekkel gnisselyd hver gang den gled over
hårstubbene rundt kantene. – Overhodet ikke, sa han snurt.
– Det er forbudt ved lov, og vi er et topp moderne –
– Greit, avbrøt jeg og løftet en avvæpnende hånd i været.
– Fortell meg hvordan hun rømte? sa jeg mens jeg lot blikket
vandre ned på de tomme øynene til jenta foran meg.
– Hun klatret opp pipen i galleriet.
– Hvordan kom hun seg ut av reimene og cellen?
– Jeg vet ikke, svarte kirurgen og klødde seg på ny i hodebunnen
før han trakk på skuldrene og så trøtt på meg.
– Kanskje hun vet, sa jeg og nikket mot kvinnen i sengen.
– Annie? Dr. Hallows lo, kom bort til oss og bøyde seg
over kvinnen i reimene. Han viftet en av håndflatene rett over
ansiktet hennes før han knipset med fingrene et par ganger
uten at jenta reagerte. – Som du ser, sa han og trakk på skuldrene.
– Annie er ikke av den snakkesalige typen. Han ruslet
bort til veggen og stilte seg foran en vakker tegning av et tre
over en elvebanke, laget med kullstift.
– Mange av dem er kunstnere og poeter, visste du det?
begynte han med ryggen til meg. – Celleveggene er fulle av
pasientenes skriblerier, alt fra dikt og slagord til ravende religiøse
rablinger, og noen ganger er hele sonetter og teaterstykker
risset inn i muren. Deres kunst er til tider så vakker, så velkomponert
og treffende at … Han tok en pause før han fortsatte.
– Er du ikke nysgjerrig på hvor alt dette kommer fra?
Jeg ble avsporet av en svak hes rasling fra sengen, og da jeg
snudde meg, så jeg rett inn i de oppsperrede øynene til den
rødhårede jenta i reimer.
– Hjelp meg, hvisket hun så lavt at jeg først ikke greide å
oppfatte hva det var hun sa, men snart skrek hun ordene så
høyt og gjennomtrengende at de gjallet i ørene mine.
– Hjelp meg! Hjelp meg! Hjelp meg! Om og om igjen ropte
hun før hun fikk et anfall som fikk hele kroppen til å riste
og skjelve i en serie epileptiske konvulsjoner. – Grip tungen
hennes, freste dr. Hallows idet to kvinnelige pleiere kom styrtende
inn i rommet og kastet seg over oss i sengen slik at jeg
et øyeblikk kom i klem mellom dem og pasienten.
Jeg vred på hodet for å forsøke å komme meg løs da jeg
med ett fikk blikkontakt med den stakkars piken. De lysende
blå øynene hennes glitret sterkt, og hun så dypt og inntrengende
på meg: – Vi er mat, hvisket Annie. Ansiktene våre var
så nære at munnen min nesten berørte haken og underleppen
hennes.
– Hva? stønnet jeg. – Hva sa du?
Like raskt som anfallet var kommet, ble hun helt rolig
igjen. Idet jeg greide å komme meg løs fra pleierne og reiste
meg opp fra sengen, så jeg at hun smilte, om enn bare i et lite
øyeblikk. Et vakkert pikeaktig smil som hadde brakt all menneskelighet
og varme tilbake til det herjede ansiktet.
– Mat som ennå ikke har dødd …
Legg igjen en kommentar