Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for januar, 2013

Skafottet var reist opp mellom to røde søyler foran dogepalasset. Fra søylene var det trukket et tau og i det igjen festet to nye tau med en renneløkke i hver ende. Meningen så ut til å være at fangene skulle heises opp mellom søylene og henge der til spott og spe etter sin død.

– Hva gjør de? Benny kom pesende etter meg der vi snirklet oss gjennom menneskemengden som løp sammen med oss forbi den ruvende basilikaen vegg i vegg med dogepalasset.

– De skal henge dem, ropte jeg og vinket ham etter meg.

Folk hadde samlet seg på alle sider av skafottet mens de ventet utålmodig og forsøkte å stenge ute skrålet fra de stadig mer pågående vannselgerne og gateselgerne som også flokket til stedet. Også her var den enes død en annens brød.

Rundt det midlertidige henrettelsesreisverket sto det utplassert vakter, disse hadde også tatt oppstilling mellom mobben og dogepalasset. En gruppe menn i røde heldekkende kapper sto tett sammentrengt mellom søylene på en av de øvre balkongene til dogepalasset og skulte ned mot folkemengden. På en høyere balkong, over en bevinget løve av stein, kunne jeg også skimte konturene av tre menn i helsort. De gikk nesten i ett med glasset i de gotiske vinduene.

Vaktene som voktet inngangene til dogepalasset hadde alle på seg skinnende rustninger. Da vi nærmet oss så jeg plutselig en rødkledd statsmann komme luntende ut en av portene. Han gløttet nervøst mot vaktene, folkemengden og opp mot mennene på balkongene før han begynte å presse seg gjennom folkehavet mot skafottet. Etter bare et par skritt var han helt omringet og så ut til å drukne i en sjø av mennesker. Han viftet med armene og skrek etter hjelp før han igjen forsvant i menneskemassen. Til slutt måtte to av vaktene i rustning komme ham til unnsetning og dra ham med seg tilbake til porten han nettopp hadde kommet ut i fra.

Penneknekten sto med bøyd rygg og gispet etter luft mens han skuet oppgitt ut over folkehavet. Etter tilsynelatende å ha kommet til hektene igjen smatt han inn porten før han kom tilbake igjen like etter med seks nye vakter, også de kledd i full utrustning.

Disse gikk straks i gang med å skille tilskuerne ved å lenke seg sammen og gå i en plogformasjon mot skafottet til de endelig hadde staket ut vei fra døren til skafottet. Flere vakter kom til og stilte seg opp på hver side for å holde veien klar til fangene.

Penneknekten spankulerte stolt som en hane gjennom folkemengden fulgt av fire vakter og de to dødsdømte. De to fangene hadde sorte hetter over hodene slik at en ikke kunne se ansiktene. De gikk med hendene bundet foran seg. Begge gikk foroverbøyd med slepende skritt forbi den rasende mobben av tilskuere. Ryggsøylen til den ene var så buet og skjev at han mest av alt lignet en pukkelrygg. Den andre så ut til å ha merkelige hevelser i den ene armen og foten. Begge var nesten dobbelt så tykk som normalt og hodet hadde en oppblåst, nesten monstrøs form under hetten.

Etter fangene kom ytterligere åtte vakter. Solen var nå så høyt på himmelen at en kunne se strålene reflekteres i vinduene og søylene på motsatt side av Markuskirken og dogepalasset der det varme lyset bredte seg ned over domene, takene og plassen. Over oss kurret et hundretalls duer fra hvert eneste hustak, kuppel og spir. En og annen av de fremmøtte skrek også ut i sinne da passerende fugler slapp en av sine etterlatenskaper på vei over plassen og traff dem.

Tjenestemannen pilte så opp trappene og ble stående under galgene sammen med bøddelen og vente på resten av prosesjonen. Da følget var kommet halvveis begynte han å bla i en bunke papirer mens han fuktet pekefingeren med tungen. En kunne se svetten glinse i sollyset som nå hadde nådd skafottet på vei mot moloen og havet nedenfor.

– Ærede borgere av Venezia, stotret penneknekten, før han med ett mistet hele bunken med papirer på bakken. Den stakkarslige mannen klynket høyt før han falt ned på kne og gav seg til å raske til seg papirene mens han sendte nervøse blikk i retning av dogepalasset og de øvre balkongene.

Da han endelig hadde samlet sammen papirene reiste han seg igjen og prøvde på ny; – Æ-ærede borgere av denne storslåtte republikk, ulte han med skingrende stemme. – Vi er her i dag- Han trakk pusten og strammet grepet om papirbunken. – Vi er her i dag for å bevitne hengningen av disse to utenlandske konspiratørene dratt ut av pestskipet de planla å styre rett inn i hjertet av byen og slippe død og fordervelse over oss alle. Stemmen fikk med ett en overjordisk klang mens pannen og fjeset glinset av mannens stadig mer eksessive perspirering i den stadig sterkere morgensolen.

– Styrt av en fremmed, og til nå ukjent fiende, er disse feige forræderne funnet skyldig og dømt av vårt ærede panel. Han gløttet igjen opp mot mennene på mesaninen, så over på vaktene som ventet i portrommet. – Og vil henge etter nakken til de dør. Før dem opp på podiet!

– Dø, helvetesdjevler! skrek en kvinne like ved siden av oss og spyttet mot fangene da nærmet seg. Begge virket uberørte av det som foregikk rundt dem der de pustet tungt og hvesende mens de slet og dro seg over plassen; sparket og dyttet videre av vaktene.

– Hvem er du? ropte jeg da den første av de to dødsdømte fangene kom opp på siden av meg. – Hvor er Ellis?

Mannen enset meg ikke og jeg bøyde meg lenger frem og skrek til dem gjennom bruset og støyen fra folkemengden; – Var Ellis om bord i skipet? Fortell meg det!

En av de to stanset et øyeblikk og løftet hodet, som for å lytte. – Var han der? Og Lady Stillwigger? Jeg må finne dem, jeg vet de er her.

– Hun er død, svarte mannen på engelsk før han fikk et brutalt slag over ryggen med geværkolben til en av vaktene og fortsatte.

– Og Ellis?

Jeg lente meg frem mot vakten som holdt folkemengden unna prosesjonen og forsøkte å nå fangen. – Hvor er Ellis?

– Borte, hørte jeg mannen hviske før stemmen døde ut i bruset fra tilskuerne og bjeffingen til vaktene.

– Nei! ropte jeg fortvilet der jeg sto fastklemt mellom vakten og tilskuerne mens fangene forsvant ut av synet. – Nei, vent! Jeg må snakke med dem. Jeg må …

Den klare morgensola gav marmoren på basilikaen bak skafottet og mosaikken et glitrende, rødlig skjær over seg som reflektertes i vinduene på den andre siden av plassen. I neste øyeblikk fikk jeg igjen øye på fangene. De hadde nådd foten av skafottet samtidig med at solen var kommet så høyt på himmelen at strålene skjøt ned over domene til Markuskirken og blytaket på dogepalasset slik at hele piazettaen, fra brosteinene til søylene, vinduene, spirene, statuene og menneskene med ett badet i det mangefasetterte morgenlyset.

Da jeg hørte det første skriket og så en ulmende røyk velle opp fra folkemengden ved foten av skafottet, trodde først at noen hadde stukket hele konstruksjonen i brann. Like etter fikk jeg øye på fangene igjen idet menneskemengden spredte seg til alle kanter og skrikene ble til desperate dødsrallinger fra folk på flukt fra flammene mens bøddelen og penneknekten begge korset seg og stirret skrekkslagne på de to mennene i full fyr.

Anticristo, anticristo! skrek folk mens de kjempet for å komme seg unna. Over oss lettet en flokk duer som flyktet innover byen i en skvatrende sky av fjær mens et langtrukkent, hjerteskjærende skrik lød fra skafottet. De to fangene tumlet rundt seg selv mens de forsøkte å slukke sine selvantente kropper. Den ene greide plutselig å rive av seg hetten og nye skrik og hyl fylte den lille plassen da folk fikk se mannens enorme deformerte elefanthode skrike ut fra inni flammene.

Like etter ravet mannen forover og traff den skrekkslagne penneknekten slik at også han tok fyr og sammen raste de skrikende over kanten til skafottet og inn i folkemengden. Penneknekten fløy opp igjen og løpe ulende lik en levende fakkel nedover piazettaen mot vannet mens han viftet og slo med hendene for å slukke de flammesatte klærne.

Jeg kjempet meg motstrøms gjennom tilskuerne mot trappen, der bøddelen kom susende i motsatt retning mens han veivet med armene og fløy hodestups forbi meg før han deiste i bakken like ved føttene til Benny.

Jeg sprintet opp trappen, rev av meg frakken og kastet den over fangen som satt på kne under galgene med hendene tett inntil den glødende kroppen mens han hylte og skrek om og om igjen innenfor den sorte hetten.

– Jeg smelter, jeg smelter, jeg smelter!

– Hent vann! kommanderte jeg før jeg brettet frakken rundt den brennende kroppen i et forsøk på å slukke helvetesilden som var i ferd med å fortære ham helt.

– Hvor? Benny stirret hjelpeløst på meg. – Hvor!

– Vannselgeren!

– Hjelp meg, hutret mannen under meg mens jeg rullet rundt over ham og forsøkte å kvele ilden.

Bak meg løp fangen som ramlet ned av skafottet rundt i ring mellom to vakter som siktet på ham med hvert sitt gevær mens de stirret forfjetret på hverandre og på den dødsrallende fangen, uten å vite hva de skulle gjøre.

– Vær så snill, jeg smelter, hylte mannen under meg mens han sprellet med beina og slo rundt seg med den store klubbeformede armen.

– Ligg i ro, peste jeg mens jeg forsøkte å tulle ham inn i frakken min. Varmen var så sterk og intens at det kjentes ut som om vi begge var senket i en kokende gryte. Hvor mye jeg enn forsøkte å kvele den, så ville ikke ilden slukke. I stedet ble den bare sterkere, som om den dro sin glødende energi rett fra solen. Til slutt greide jeg ikke mer og måtte rulle meg av den stakkars fangen. I neste øyeblikk ble jeg dusjet med en bøtte vann og da jeg snudde meg så jeg Benny stå like ved siden av meg med en vanntønne.

– Ikke meg, din tosk! brølte jeg og kom meg opp igjen og rev tønnen fra ham og tømte resten over den brennende fangen samtidig som jeg hørte to skudd bak meg. Da jeg snudde meg så jeg de to vaktene med geværene fikle med å lade om mens de stirret hjelpeløst på menneskefakkelen med elefanthodet som fortsatt løp i ring rundt seg selv mens han skrek etter hjelp.

– Han vil ikke dø, stotret den ene mens han stirret fortvilet på meg.

– Så skyt igjen, bjeffet jeg før jeg løp ned trappen til vannselgerens vogn og grep en ny tønne som jeg bar på ryggen opp trappen, rev opp lokket og tømte innholdet over den andre fangen, som nå lå urørlig på bakken foran oss.

Ilden brant like sterkt som før, som om vannet bare forsterket flammene.

– Hvordan er det mulig? Jeg slapp tønnen og stirret tomt foran meg.

– To tønner, hørte jeg vannselgeren mumle til seg selv bak meg idet nye geværsalver lød bak oss. Jeg snudde meg og kunne se den andre fangen rulle rundt seg selv en siste gang før kroppen sprakk. Hundrevis av kullsorte kjøttbiter rullet utover brosteinene der de ble liggende å ryke mens de smuldret opp i mindre og mindre biter, til det eneste som var igjen var noen gråsvarte asketopper på den lille piazzettaen.

De fleste tilskuerne og vaktene var borte, kun et og annet nysgjerrig fjes stakk frem fra bak søylene eller tittet mot oss fra portrom eller i døråpninger. Noen vakter sto vettskremte nede ved moloen der to av dem holdt den gjennomvåte penneknekten mellom seg, ellers var plassen ryddet. Selv duene og mennene oppe på mesaninen hadde forlatt.

Read Full Post »